Regissør John Cameron Mitchell har mye goodwill hos meg etter den fantastiske musikalen Hedwig And The Angry Inch fra 2001, som han også spilte hovedrollen i.

Men, mens Hedwig var vill overdådighet, er Rabbit Hole et stort sett avdempet drama.

Det kler historien når emosjonene ikke hyles ut. Det blir klart i de få scenene der det faktisk hyles.

Lammende sorg

Vi møter ekteparet Becca (Nicole Kidman) og Howie (Aaron Eckhart), 8 måneder etter at deres eneste sønn ble påkjørt og drept.

Livet står stille etter den lammende sorgen, som langt i fra er forløst. Ekteskapet er i full krise.

Den eneste Becca greier å forholde seg til er unge Jason (Miles Teller), sjåføren som var involvert i den tragiske ulykken.

Følelsene eksploderer

Det er ingen tvil om at Nicole Kidman fremdeles kan spille. Botoxen har ennå ikke greid å drepe alle ansiktsuttrykk.

Hun lar oss forstå at hennes figur er ute av stand til å komme seg videre fra tragedien, og famler i blinde. Dette er Kidmans beste rolle siden The Hours!

Aaron Eckhart er en god match. Hans figur har også lagt et lokk på sorgprosessen, sannsynligvis i et forsøk på å holde ekteskapet sammen.

Følelsene eksploderer i noen få scener, og jeg føler det ikke kler filmen så godt. Jeg liker tilbakeholdenheten.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Nicole Kidman i Rabbit Hole. (Foto: Star Media Entertainment)

Bruker morsinstinktet

Filmens beste scener er mellom Kidman og unge Miles Teller, som er både vakre og såre.

De er begge merket av tragedien, og føler et fellesskap som er både godt og ubekvemt på samme tid. De er terapi for hverandre.

Det gir klump i halsen når Miles forsøker å unnskylde at han kanskje kjørte bittelitt for fort den dagen. Og det er rørende å se Becca bruke sitt morsinstinkt til å hjelpe ham videre.

Lavmælt og troverdig

Manuset er skrevet av David Lindsay-Abaire, basert på hans eget teaterstykke, og John Cameron Mitchell regisserer det klokt.

Noen få overdrivelser tilgis. Det er et lavmælt og troverdig drama med dypt menneskelige problemstillinger.

Så banker jeg i bordet og ønsker hardt at jeg ikke får en spesielt god grunn til å se filmen om igjen!

Soldatglorifisering helt uten ironisk distanse er ikke bra.

World Invasion: Battle Los Angeles er fryktelig opptatt av å dyrke personlighetsløse marinesoldater, men dessverre ikke like interessert i å fortelle en god historie.

Jeg sliter med å bry meg om tøffinger som ofrer seg for landet sitt med en eplekjekk kommentar som siste hilsen. Selv når de gjør det i min favorittsjanger: science fiction.

LES OGSÅ: Mer om science fiction på Filmpolitiet!

L.A. invaderes

Vi møter sersjant Nantz (Aaron Eckhart) i det han sier opp jobben sin hos U.S. Marines.

Men så invaderes Los Angeles av romvesener, og han må tilbake i felten med en gruppe unge soldater for å redde sivile som har gjemt seg i en politistasjon.

De må inn og ut før hele området teppebombes.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Skyline!

Et gigantisk tankekors

Jeg elsker altså science fiction, men det er trist å se denne filmen.

En rominvasjon i Los Angeles får meg til å minnes Independence Day, som var 100 ganger bedre. Den hadde mer action, mer humor og tok seg ikke selv så fordømt høytidelig.

Selv spesialeffektene var bedre i 1996, noe som må være et gigantisk tankekors. Her ramler roboter og romskip nedi digitalsuppa. Det ser ikke pent ut.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Monsters!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Aaron Eckhart redder søt unge i World Invasion: Battle Los Angeles (Foto: Walt Disney Studios Motion Pictures Norway).

Lyden er best

Det er åpenbart lagt ned mye jobb i å få Los Angeles til å se ut som et krigsherjet område.

Oversiktsbildene er passe kaotiske, men nede på gateplan er alt disig og tåkete, så der slipper man forholde seg til nærgående effekter. Vi ser skikkelser, men ikke detaljer.

Vi hører derimot en hel del. Det fete lydsporet er det beste med hele filmen. Tunge våpen høres dertil ut.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Alien Anthology!

En hyllest til Aliens

Men jeg heller mot og ikke anbefale World Invasion: Battle Los Angeles.

Den engasjerer ikke, har en litt for teit historie og regissør Jonathan Liebesman omfavner litt for mange sci-fi-krigsklisjeer.

Et stykke uti filmen får vi en scene som er ment å være en hyllest til Aliens. Men den fungerer mest som en påminnelse om hvor mye bedre Aliens er.

Frykt og avsky i Las Vegas er en fantastisk film. The Rum Diary er en slags broderfilm, siden også den er basert på en roman av Hunter S. Thompson, har Johnny Depp i hovedrollen og bruker alkohol og narkotika som sentrale elementer.

Men stemningen er annerledes. Her har paranoiaen ikke tatt helt over. Det er fremdeles igjen en kampånd i hovedfiguren.

Men hva filmen egentlig forsøker å formidle, er like uklart som morgenen etter ei fyllekule.

SE OGSÅ: Johnny Depp om sitt første møte med Hunter S. Thompson.

Ulovlige substanser

Året er 1960 og journalisten Paul Kemp (Johnny Depp) flytter til den amerikanske kolonien Puerto Rico i Karibia for å jobbe i avisa The San Juan Star.

Der forelsker han seg i vakre Chenault (Amber Heard), men hun er dessverre kona til den sleipe forretningsmannen Sanderson (Aaron Eckhart). Han drar Kemp inn i en lyssky virksomhet, samtidig som avisa viser seg å slite.

Men kanskje vil ulovlige substanser ta knekken på dem først?

LES OGSÅ: Topp 5: Johnny Depp!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Amber Heard og Johnny Depp i The Rum Diary (Foto: SF Norge AS).

Sliten og desillusjonert

Filmen ble innspilt i Puerto Rico i 2009 og det gjør sitt til at filmens stemning sitter som limt. Tidskoloritten er også troverdig.

Jeg føler meg virkelig transportert til 1960, til en usikker tid hvor den amerikanske tilstedeværelsen på øygruppa truer med å ødelegge ennå urørte perler, mot lokalbefolkningens vilje. Stemningen er preget av store penger, liten risiko og få moralske skrupler.

Man skulle tro at Paul Kemp er opptatt nok med bare og overleve sine lange, harde, pengeløse alkonarkodager. Men han gjennomgår en langsom forvandling i løpet av filmen, fra en sliten, desillusjonert og selvdestruktiv pessimist, til sliten, desillusjonert og selvdestruktiv optimist.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Depps første hovedrolle i Cry-Baby!

Dette er Johnny Depps belønning

The Rum Diary er regissert av Bruce Robinson, som også har skrevet manuset etter Hunter S. Thompsons roman. Robinson er mest kjent for Whitnail & I fra 1987, som også mikset sterk alkohol og sort humor. Dette er hans første film siden Jennifer 8 i 1998, men han har åpenbart grepet rundt prosessen fremdeles.

Det samme gjelder Johnny Depp. Det slår meg at dette sannsynligvis er hans belønning for å slite seg igjennom alle Pirates Of the Caribbean-filmene. Jeg har en følelse av at det er filmer som dette Depp brenner mest for.

Her får han brukt flere deler av sitt spekter. Han tilfører filmen en sofistikert fornøyelighet, som gjør inntak av mistenkelige stoffer til en nesten ubehagelig fin opplevelse. Depp makter å gi Kemp et sympatisk preg, til tross for at han egentlig er en ansvarsløs rass.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Michael Rispoli, Giovanni Ribisi og Johnny Depp i The Rum Diary (Foto: SF Norge AS).

Skal kanskje ikke tolkes

Hva som er den dypere meningen med filmen er opp til hver enkelt og tolke. Den formidler vel noe om kulturimperialisme, griskhet og begjær, men litt vagt.

Og så handler det om hvordan en mann finner noe å kjempe for når han trodde han var ferdig med alt. Men kanskje skal den ikke tolkes, bare oppleves.

The Rum Diary er kanskje ikke det mesterverket jeg hadde håpet på, sett i lys av slektskapet til Frykt og avsky i Las Vegas, men Depp gjør dette severdig nok!

Actionthrillere fungerer best når mye står på spill. I Olympus Has Fallen kunne risikoen knapt vært større, når terrorister invaderer Det hvite hus og holder presidenten fanget i hans egen bunker!

Dette er åpenbart et forsøk på å lage Die Hard i Det hvite hus. Det er kanskje ikke særlig originalt å beskrive det slik, men så er det heller ikke særlig originalt å lage film etter Die Hard-oppskrift.

LES: Anmeldelsen av Gerard Butler i Law Abiding Citizen

Rick Yune som skurk og Aaron Eckhart som presidenten i Olympus Has Fallen (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS).

Heldigvis spiller dyktige Gerard Butler en tidligere Secret Service-agent som forsøker å ordne opp i en særdeles tøff film med svært mange brutale drap.

Regissør Antoine Fuqua går hardt til verks, og lykkes med mye, men begår én vesentlig feil. Han har glemt faktoren som gjorde Die Hard til en klassiker, nemlig den avvæpnende humoren.

Eneste good guy på innsiden

Filmen åpner med å vise det gode forholdet mellom Secret Service-agenten Banning (Gerard Butler) og presidenten (Aaron Eckhart), og hvordan Banning blir forflyttet mot sin vilje etter en ulykke.

Men når nord-koreanske terrorister invaderer Det hvite hus (Secret Service-kodenavn Olympus), henger han seg på, og er plutselig den eneste vennligsinnede på innsiden.

Han bruker sin kunnskap om bygningen til å forsøke å redde presidenten, samtidig som han må finne ut hva terroristen Kang (Rick Yune) egentlig pønsker på.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Morgan Freeman blir utøvende president i Olympus Has Fallen (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS).

Filmens troverdighetsnivå kan synes å være noe lav. Er det for eksempel mulig for et fiendtlig militærfly å komme seg helt inn til Det hvite hus i Washington og skyte vilt rundt seg uten særlig motstand?

Vel, om kaprede fly greide å treffe tre bygninger helt uforstyrret på 9/11, inkludert Pentagon, så antar jeg at alt egentlig er mulig.

Deretter skildres invasjonen i knallhard detalj. Her spares det ikke på noe av våpenbruk, eksplosjoner og blodsprutende mannefall.

Og selv om det rent filmatisk er sjokkerende og medrivende, gjør det meg også litt nummen og apatisk. Senere i filmen blir det mye sniking, skyting og tøffe en-mot-en-kamper i ulike fløyer av Det hvite hus, men ingenting som matcher innledningen.

Mangler humor og selvironi

Kanskje ikke så troverdig av Secret Service-agenter stiller seg midt i kuleregnet i Olympus Has Fallen (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS).

Gerard Butler er troverdig som farlig filmagent med sin imponerende fysikk, blåkalde øyne og baryton-røst. Jeg tror han virkelig kan hamle opp med et kobbel terrorister på egen hånd.

Det eneste han mangler, som jeg allerede har vært inne på, er humor og selvironi. Banning er forbausende endimensjonal, og figuren tilfører historien lite, ut over å være det godes redskap.

Tankene går ubønnhørlig tilbake til Die Hard, den komplette actionfilmen som alle andre må tåle å bli sammenlignet med, en prosess de er dømt til å tape.

LES: Anmeldelsen av A Good Day to Die Hard

Olympus Has Fallen er en tøff thriller, med mange kvaliteter som vil tale til actionfans.

Etter hvert som handlingen skrider frem, blir det likevel stadig klarere at manuset, signert Creighton Rothenberger og Katrin Benedikt, inneholder relativt mange latterligheter, og baserer seg på en virkelig verdenssituasjon på en måte som kan fortone seg noe smakløs.

Og den avsluttes med en patriotisk tale som ville gjort selv Bill Pullman flau i Independence Day. Det kan altså lønne seg å koble ut virkelighetsforståelsen før man ser Olympus Has Fallen. Den fungerer nemlig godt som hodeløs og tanketom action.

Det er ikkje heilt uvanleg. To prosjekt dukkar opp, tilsynelatande utan ein direkte samanheng, men som omhandlar det same temaet eller det same opphavet. No tenderar eit klassisk filmmonster til å bli eit nytt tvillingpar i 2014. Frå før er det kjend at Aaron Eckhart skal spele ein mørkare versjon av monsteret i Stuart Beatties I, Frankenstein.

No er òg James McAvoy nært å få rolla som Dr. Frankenstein i Paul McGuigan (Lucky Number Slevin) sin versjon av eventyret, melder Deadline. I sistnemnde er det hjelparen Igor – i Daniel Radcliffe (Harry Potter) si skikkelse – som skal ha hovudrolla. Kven som skal spele sjølve monsteret er enno ikkje avklart.

Båe filmane skal ha premiere i 2014.

Ein av fjorårets Snøhvit-filmar. (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS).

Les også: Nye roller for Harry Potter-stjernene

To (tre) Snehvit-filmar i fjor

Fenomenet er langt frå ukjend, og nyleg har to filmar om terroriståtak på Det Kvite Hus vore aktuelle på kinolerretet. Både Olympus has fallen og White House Down (kjem til Noreg i september) følgjer i utgangspunktet den same historia.

I fjor fekk me sjå to versjonar av det klassiske eventyret om Snehvit (eigentleg tre, men Disney kansellerte ein), barske Snow White and the Huntsman, og barnevenlege Lille speil på veggen der.

Dei siste åra er Grusomme meg og Megamind ein variant, men eksempla går så langt tilbake som slutten av 1939-1940 då Young Mr. Lincoln og Abe Lincoln in Illinois kom ut med rundt eit halvårs mellomrom. Og dette er ikkje ein gong medrekna alle lågbudsjettskopiane som Asylum, og liknande kopiselskap, står bak.

Den klassiske Dr. Frankenstein fra 1931. (Foto: Universal)

Les også: Asylum-kopiar: – Er desse litt for like?

Mange ulike versjonar av Frankenstein

Mary Shelleys bok Frankenstein; or, The Modern Prometheus frå 1818 har inspirert mange gjenforteljingar opp gjennom århundra, anten det er dei seriøse adapsjonane med Boris Karloff frå 30-talet, eller parodiar som Young Frankenstein frå 1974. Også dei to 2014-versjonane verkar å vere heilt ulike vesen.

På den eine sida har ein den Igor-sentrerte historia skriven av Max Landis (Chronicle), som lover å vise deg eit monster du eigentleg ikkje har sett før «det beste han har skrive» ifølgje han sjølv. På den andre sida har ein I, Frankenstein, basert på teikneseria av Kevin Grevioux (Underworld), der monsteret vert fanga i kampen mellom to udødelege familiar.

Anmelding: Frankenweenie: – En mørk og morsom Frankenstein-hyllest!

Ingen av filmane har fått trailerar enno, men her er ein «stemningsplakat» for I, Frankenstein, som har planlagd premiere komande januar:

Kva versjon av Frankenstein verkar mest interessant?

Actionfilmen Olympus Has Fallen ble en uventet pen suksess for Gerard Butler og Aaron Eckhart i rollene som henholdsvis livvakt og USAs president.

Derfor får vi oppfølgeren London Has Fallen, der handlingen naturlig nok forflytter seg fra Det hvite hus til Storbritannias hovedstad.

Regissør Babak Janafi (Snabba Cash II) går hardt til verks med stygge voldsscener, et gjennomført driv og Butler som nærmest parodisk tøff helt.

Dette er alt annet enn subtil og sofistikert filmkunst, men London Has Fallen fungerer greit på sine premisser som enkel og hardbarket action.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) ankommer i helikopter i London Has Fallen (Foto: Lionsgate/ Nordisk film Distribusjon)

Jakt etter hevn

Den britiske statsministeren dør uventet. Statsledere fra hele verden kommer til begravelsen, deriblant den amerikanske presidenten Benjamin Asher (Aaron Eckhart).

Som vanlig beskyttes han av et Secret Service-team ledet av agenten Mike Banning (Gerard Butler).

Et massivt terrorangrep sender dem på rømmen gjennom Londons gater, på flukt fra den internasjonale våpenhandleren Aamir Barkawi (Alon Aboutboul), som er på jakt etter hevn fordi deler av familien hans ble drept i et amerikansk droneangrep.

LES: Anmeldelsen av Welcome to Norway!

Historiens utgangspunkt er kanskje ubehagelig aktuelt, men manuset gjør London Has Fallen unødvendig sort og hvit. En mer nyansert tilnærming til både handling og figurer hadde gjort filmen mer interessant.

Det den er best på, er tett og intens action med blodige konsekvenser. 15-års-grensen bør overholdes her. I en verden av snille actionfilmer rettet mot lavere aldersgrenser, er det befriende å få en film med såpass brutalt innhold.

Pent er det ikke, men det er tøft og effektivt. Spesielt imponerende er en lang kampsekvens gjennom en trang London-gate, tilsynelatende filmet i én tagning.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Full gatekrig i London Has Fallen (Foto: Lionsgate/ Nordisk film Distribusjon)

Litt tøffere underholdning

Gerard Butlers imponerende fysikk og firkantede ansiktsform er som skapt for action. Han valser i vei med troverdighet, om enn i en litt parodisk tøff skikkelse.

Han er dessverre ingen Bruce Willis i Die Hard, så hver gang Mike Banning kommer med en kommentar som jeg antar er ment å være morsom, vekker det mer himling med øyne enn latter.

Hvordan Aaron Eckharts figur er som president sier filmen lite om, men han utstråler i det minste den riktige typen autoritet.

Verre er det at skuespillere som Morgan Freeman, Robert Forster, Melissa Leo og Jackie Earle Haley har roller som de nesten ikke får gjort noe som helst med.

LES: Anmeldelsen av Hail, Ceasar!

London Has Fallen forsøker så godt den kan å være storskalafilm på et budsjett. Mange av de store effektene og eksplosjonene er åpenbart av det litt billigere slaget, med et altfor digitalt preg, men fungerer greit nok.

Regissør Babak Janafi fikk jobben bare en måned før innspillingen startet, da den forrige, Fredrik Bond, slutta.

Jeg synes han har greid å hale i land en respektabel actionfilm, som ikke får noen pluss i margen for interessant persongalleri eller tankevekkende manus, men som vil tilfredsstille actionglade kinogjengere som ønsker litt tøffere underholdning.

Du husker kanskje hvordan kaptein Chesley “Sully” Sullenberger ble hyllet som en helt etter at han i 2009 nødlandet et skadet fly i Hudson-elva i New York.

Clint Eastwood har laget et solid drama basert på hendelsen som viser hvordan det etterpå ble satt spørsmålstegn ved heltestatusen.

Tom Hanks spiller stødig i hovedrollen, og Eastwood regisserer drevent. Det kan kanskje argumenteres for at historien ligger i litt for trygge hender. Her er det lite som sjokkerer eller overrasker.

Samtidig er det få store, åpenbare svakheter å sette fingeren på, slik at Sully tross alt er en tilfredsstillende film, som spesielt vil fenge luftfartsinteresserte.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kaptein Sullenberger (Tom Hanks) og andrepilot Skiles (Aaron Eckhart) ved bredden av Hudson-elva i Sully. (Foto: SF Studios)

Må forsvare sine handlinger

Historien fortelles ikke kronologisk, et velkjent grep som fungerer godt også denne gangen. Når filmen begynner, har nødlandingen allerede skjedd, og Sullenberger og styrmann Jeff Skiles (Aaron Echhart) er i ferd med å prosessere hendelsen.

Vi ser hvordan de må forsvare seg når NTSB, den amerikanske flyhavarikommisjonen, sår tvil om Sullys handlinger og påstår at han faktisk kunne ha landet trygt på nærmeste flyplass.

Gradvis får vi også skildret hvordan den dramatiske nødlandingen ble opplevd av både flygerne, kabinbesetningen og passasjerene.

Anmeldelse: Ruby Dagnall debuterer imponerende i Rosemari

La meg påpeke det som ikke fungerer så godt først. Historien legger an til en umiddelbar konflikt som føles litt konstruert, med sympatiske piloter mot en nærmest fiendtlig innstilt flyhavarikommisjon, spilt av skuespillere med skurkeansikter.

Her føles det som at Eastwood og manusforfatter Todd Komarnicki har gjort dramatikken litt overdreven, selv om manuset er basert på Sullenbergers egen bok, Highest Duty.

Filmens avsluttende høring har også en emosjonell avslutning som føles litt for Hollywoodsk.

Og gjennom hele filmen kommuniserer Sully med kona Lorrie (Laura Linney) i korte telefonsamtaler. Det er sjelden givende å se figurer som snakker sammen på telefon, og er det heller ikke her.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kaptein Chesley “Sully” Sullenberger (Tom Hanks) og styrmann Jeff Skiles (Aaron Eckhart) må forklare seg i en offentlig høring i Sully. (Foto: SF Studios)

Behagelig lavmælt

Det som fungerer godt i filmen, er først og fremst Tom Hanks, som spiller rolig og avmålt og gjør en imponerende innsats i hovedrollen, godt støttet av Aaron Eckhart som Sullys nærmeste allierte.

Jeg liker skildringen av lojaliteten mellom flygerne og båndet som skapes til passasjerene. Det absurde mediesirkuset som oppstår rundt Sullenberger virker troverdig. Det er også skremmende å se nødlandingen bli gjenskapt med overbevisende effekter.

Men selv om dramatikken er høy, er filmens tone nesten behagelig lavmælt, i tråd med den virkelige Sullenbergers beherskede oppførsel i cockpiten, som de publiserte opptakene av meldingene mellom cockpit og flygelederen viser med all tydelighet.

Anmeldelse: Kubo og det magiske instrumentet er en av årets beste animasjonsfilmer

Sully er en interessant film, i kraft av å fortelle den bakenforliggende historien til en hendelse som var høyt oppe i media for 6-7 år siden.

Det er en heltehistorie der Clint Eastwood åpenbart ønsker å gjøre heder på, ikke bare Sullenberger og Skiles, men alle profesjonelle og hardtarbeidende piloter som frakter oss hit og dit hver dag.

Jeg sporer en beundring i måten de skildres på i denne filmen, og det er sannsynligvis fullt fortjent.

Sully er nok en solid film fra superveteran Eastwood, som riktignok ikke har innovasjon og nytenkning som sitt fremste mål. Men han gjør det han kan best, og det er godt nok i dette tilfellet.

Alle elsker et comeback. Filmen Bleed For This skildrer bokseren Vinnie Pazienzas kamp for å komme seg tilbake til ringen etter en bilulykke i 1991.

Dette er på mange måter en boksefilm på det jevne, med de fleste av sjangerens velbrukte klisjéer i god behold, men handler om en utøver med litt over middels store utfordringer.

Miles Teller spiller bedre i hovedrollen enn filmen kanskje fortjener. Manuset gjør nemlig ikke Pazienza til en særskilt spennende figur. Han virker ensporet og todimensjonal, men det skal sies at dette kanskje er en fordel når man er sportsutøver med kun ett mål for øye.

Bleed For This har gode boksescener, og forteller en underholdende historie, selv om regissør Ben Younger kanskje burde ha fått til noe enda mer spennende med filmens fargerike persongalleri.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Nakkeskadde Vinnie Pazienza (Miles Teller) trenes av Kevin Rooney (Aaron Eckhart) i Bleed For This. (Foto: SF Studios)

Pådrar seg nakkebrudd

Vinnie Pazienza (Miles Teller) er bokseren som trenger et comeback i ringen. Faren og manageren Angelo Pazienza (Ciarán Hinds) setter ham i kontakt med treneren Kevin Rooney (Aaron Eckhart), som selv trenger en opptur.

Dessverre pådrar Pazienza seg et nakkebrudd i en bilulykke som truer med å sette en strek for karrieren, men han bestemmer seg for å gjøre alle dystre spådommer til skamme. Sammen med Rooney, begynner Pazienza å trene i all hemmelighet, mot farens og resten av familiens vilje.

Anmeldelse: Hacksaw Ridge er et voldsomt krigsdrama om ikke-vold

Bleed For This er altså en klassisk mot-alle-odds-historie, der hovedpersonen må tåle adskillig mye motgang for å gjenvinne gammel ære.

Dette har vi sett før og denne historien skiller seg ikke nevneverdig ut i hovedtrekkene. Filmen gir oss et glimt av heltens suksess, før den rives bort fra ham, og han må gjennom harde prøvelser for å triumfere på ny.

Det er lett å føle sympati for Pazienza, men samtidig må man undre litt på om han er litt vel overmodig. Boksing er tilsynelatende alt som gjelder, og som publikummer er det veldig lett å forstå familiens holdning til Pazienzas stahet.

Miles Teller spiller imidlertid så godt at man er nødt til å heie på ham. Han gir Pazienza en beundringsverdig, målbevisst personlighet som er inspirerende.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Vinnie Pazienza (Miles Teller) erter motstanderen Roger Mayweather (Peter Quillin) på en pressekonferanse i Bleed For This. (Foto: SF Studios)

Kunne gjort mer med persongalleriet

Bleed For This har et flott persongalleri i familien og apparatet rundt Pazienza. Farens kjærlige standhaftighet skildres godt av Ciarán Hinds, mens Katey Sagal er skjønn som moren Louise, som sitter på kjøkkenet når sønnen bokser, mens resten av familien ser matchene på TV.

Aaron Eckhart har forandret seg mye for å spille Rooney, en nedkjørt og alkoholisert mann som en gang trente Mike Tyson, og er den som gir filmen den største emosjonelle slagkraften.

Regissør og manusforfatter Ben Younger kunne faktisk ha gjort mye mer med dette persongalleriet. Det har et så stort potensial for interne konflikter og utfordrende familiedynamikk at det er synd det ikke utnyttes bedre.

Anmeldelse: The Accountant er en ujevn, men underholdende thriller

Siden denne filmen faktisk eksisterer, kan man jo se for seg et sannsynlig handlingsforløp, i hvert fall i grove trekk. Derfor er ikke Bleed For This egnet til å overraske, men den fungerer fint som drama-fra-virkeligheten.

Filmens boksescener skildres slik boksing på film gjerne blir skildret, nemlig i overkant komprimert og dramatisert, men likevel med et udiskutabelt spenningsnivå.

Kvaliteten heves også av Miles Tellers engasjerte og sympatiske fremstilling av hovedpersonen. De obligatoriske arkivklippene av den virkelige Pazienza mot slutten av Bleed For This, antyder en litt enklere personlighet med et litt mindre vinnende vesen.